Å lære å gå er en stor milepæl i barns utvikling, vanligvis observert mellom 9 og 18 måneders alder. De fleste barn lærer å gå med hele foten i kontakt med bakken, men noen kan utvikle et mønster der de primært går på tærne eller forfoten – dette kalles ofte for tågang og påvirker ca. 4.5% av alle barn (2). Tågang kan være en normal del av tidlig utvikling, men hvis det vedvarer etter fylte 2 år, kan det skape bekymring for foreldre og omsorgspersoner og bør bli vurdert av en lege ifølge NHI (1). Tågang hos barn opptil 3-årsalderen er ofte bare en uvane og ikke et tegn på noe underliggende medisinsk problem. Leger kaller det gjerne idiopatisk tågang, noe som betyr at de ikke kjenner årsaken til at barnet går på tå. En annen betegnelse som brukes mye, er habituell tågang (1).

Å forstå tågang

Tågang refererer til et gangmønster der hælen ikke berører bakken under gangsyklusen. I stedet går barnet på tærne eller forfoten for hvert steg. Dette kan forekomme kontinuerlig eller sporadisk, og det kan påvirke begge føttene (bilateralt) eller bare den ene (unilateralt). Tågang kan føre til dårlig balanse, økt risiko for fall eller snubling, bensmerter og hemmet vekst hos barn. Tidlig oppdagelse og identifisering kan legge til rette for målrettede tiltak for barn som får diagnosen idiopatisk tågang (ITW) og gi nyttig informasjon og kunnskap til foreldre slik at de kan for å følge sitt eget barns utvikling og fremgang.

En legeundersøkelse kan bestå av en orienterende nevrologisk undersøkelse - der legen spesielt ser etter tegn til lammelser og stramme/spastiske muskler. Ved uklarhet om årsaken kan det være aktuelt å henvise barnet til barnelege for videre utredning med språktester og tester av andre utviklingsforsinkelser. Årsaken til at det kan bli gjort språktester og andre utviklingstester, er at tågang kan være forbundet med språkforsinkelser eller visse typer autisme (1).

Normal utvikling og når man bør bli bekymret

Det er ganske vanlig at småbarn, spesielt de som nettopp har lært å gå, eksperimenterer med ulike gangmønstre, inkludert tågang, og for mange er dette en forbigående fase som ikke krever videre vurdering eller undersøkelser.

· Forbigående tågang: Mange små barn går gjennom en fase med tågang, men adopterer gradvis et typisk hæl-til-tå-gangmønster etter hvert som musklene, balansen og koordinasjonen modnes.

· Vedvarende tågang: Hvis et barn fortsetter å gå på tærne etter fylte 2 eller 3 år, eller om mønsteret blir mer uttalt eller stivt, kan det være nødvendig med vurdering av helsepersonell.

· Det er lurt å kontakte helsepersonell som både har erfaring med barn både når det gjelder tilnærming og undersøkelse av et barn, men også noen som har tidligere erfaringer med slike utfordringer. I de fleste tilfeller er det ingen medisinsk årsak til tågangen, men skulle det være usikkerhet vil det alltid være nødvendig å ha kontakt med fastlege for eventuelt henvisning videre for undersøkelser for å utelukke eller avdekke årsak til gangmønsteret hos barnet.

Når bør man oppsøke fagfolk?

Sporadisk tågang er sjeldent grunn til bekymring, men oppsøk helsepersonell hvis:

· Barnet ditt ikke kan eller nekter å gå med hælen i bakken

· Det er tydelig stivhet eller stramhet i bena

· Andre motoriske eller utviklingsmessige forsinkelser er til stede

· Smerte, ubehag eller hyppige fall forekommer

Årsaker til tågang

Det finnes flere mulige årsaker til tågang hos barn, fra ufarlige til medisinske.

1. Idiopatisk tågang

I mange tilfeller, spesielt når det ikke finnes andre nevrologiske eller utviklingsmessige bekymringer, er årsaken til tågang ukjent og barnet er ellers friskt. Dette kalles idiopatisk/habituell tågang. Barn med idiopatisk tågang kan vanligvis gå flatt på foten hvis de blir bedt om det, og har normal styrke, fleksibilitet og koordinasjon.

2. Muskel- og ortopediske faktorer

Noen barn går på tærne på grunn av stramhet i akillessenen eller leggmuskulaturen, noe som gjør det vanskelig for hælen å nå bakken. Denne stramheten kan skyldes vane, eller i sjeldne tilfeller, underliggende medisinske tilstander.

Tegn på at videre vurdering er nødvendig

Selv om tågang ofte er ufarlig, er det enkelte tegn som indikerer behov for en vurdering av helsepersonell:

· Vedvarende tågang etter fylte 2 eller 3 år

· Uvilje eller manglende evne til å gå med hælen i bakken, selv når de blir bedt om det

· Stivhet, smerte eller ubehag i ben eller føtter

· Vansker med andre motoriske milepæler eller koordinasjon

· Betydelige forskjeller i gangmønster mellom føttene

· Familiehistorie med nevromuskulære forstyrrelser

· Tilstedeværelse av utviklingsmessige forsinkelser eller bekymringer på andre områder

Diagnose og vurdering

Hvis vedvarende tågang observeres, bør helsepersonell gjennomføre en grundig vurdering, som kan inkludere:

· Medisinsk og utviklingsmessig historie

· Fysisk undersøkelse med fokus på muskeltonus, styrke og fleksibilitet

· Nevrologisk vurdering

· Observasjon av gang- og bevegelsesmønster

· Bilder eller elektrofysiologiske undersøkelser (i sjeldne tilfeller)

Målet er å utelukke underliggende medisinske tilstander og avgjøre om behandling eller tiltak er nødvendig. Blir underliggende tilstander utelukket er det viktig å sette i gang tiltak for å forbedre gangmønsteret, om det er økt styrke, forbedre balanse og koordinasjon, behandle stram og stiv muskulatur, og rett og slett lære barn og foreldre hvordan et normalt gangmønster skal være og gi relevant informasjon slik at barnet kan følges opp på best mulig måte.

Mulige komplikasjoner ved vedvarende tågang

Vedvarende tågang, spesielt hvis det skyldes stramme muskler eller sener, kan etter hvert føre til komplikasjoner som:

· Forkorting av akillessenen, noe som gjør det enda vanskeligere å gå flatt på foten

· Muskeltretthet eller smerte i leggene

· Balanse- og koordinasjonsvansker

· Unormal slitasje på sko eller fotstrukturene

· At barnet ikke ønsker å delta på fysiske aktiviteter

Behandlingsmuligheter

Behandlingsstrategien for tågang avhenger av den underliggende årsaken og alvorlighetsgraden:

· Observasjon: Ved idiopatisk tågang uten andre bekymringer, kan det være tilstrekkelig med enkel observasjon. Mange barn vokser dette av seg uten tiltak.

· Manuell behandling av helsepersonell med kunnskap om barn og denne tilstanden: Tøynings- og styrkeøvelser kan øke fleksibiliteten i leggmuskulaturen og akillessenen, noe som gjør det lettere å gå flatt på foten. For barn med mild stram akillessene kan tøyningsøvelser, balansetrening og bruk av skråbrett benyttes. Øvelser som «krabbegang» eller å gå på hælene anbefales (9).

· Ortopediske hjelpemidler: I noen tilfeller kan skinner eller støtter brukes for å oppmuntre til hælkontakt med bakken. Ankel-fot-ortoser (AFO) kan brukes for å opprettholde dorsifleksjon om natten eller i løpet av dagen for å forebygge forverring av kontrakturer. Ved behov kan ortoser justeres for å begrense plantarfleksjon; AFO, leddet, sperret for PF utover 7 grader (9, 10).

· Seriegipsing: For barn med betydelig stramhet kan en serie med gips brukes for gradvis å strekke muskler og sener. Gipsen byttes vanligvis ukentlig og varer i totalt 6-8 uker (9, 11).

· Kirurgisk behandling: I sjeldne tilfeller kan det være nødvendig å forlenge akillessenen kirurgisk hvis andre behandlingsformer ikke gir nok effekt. Dette kan innebære gastrocnemius-forlengelse, og etter operasjon anbefales AFO i opptil ett år for å stabilisere ankelen (9).

· Behandling av underliggende tilstander: Dersom tågang er relatert til en nevrologisk eller utviklingsmessig forstyrrelser, er det viktig å behandle selve tilstanden, noe som ofte innebærer samarbeid med et tverrfaglig team.

Råd til foreldre: Hva du kan gjøre hvis barnet ditt går på tærne

Dersom du legger merke til at barnet ditt går på tærne, vær oppmerksom, men ikke bekymret. Her er noen råd til foreldre:

· Gå i oppoverbakker.

· Gå som en pingvin (gå på hælene og tærne opp fra bakken).

· Gå baklengs og legger opp til lek rundt dette.

· Hoppe på trampoline.

· Generell aktivitet for å styrke balanse, koordinasjon og bevegelighet (sykle, balansesykkel, svømming, klatre etc (10)).

· Oppmuntre barnet til å gå flatt på foten under lek og i hverdagslige aktiviteter.

· Følg med på andre utviklingsmilepæler og atferd.

· Gjør forsiktige tøyningsøvelser og massasje for leggmuskulaturen.

· Ta opp bekymringer med barnets fastlege eller helsesøster, spesielt hvis tågang varer etter fylte 2 eller 3 år, eller hvis mønsteret er stivt eller ledsages av andre symptomer.

Konklusjon

Tågang er et fenomen som sees hos mange små barn, spesielt i de første årene når de lærer å gå. For de fleste er det en harmløs, forbigående fase, men ved vedvarende tågang – spesielt hvis det er ledsaget av andre symptomer – kan en utredning være nødvendig for å utelukke underliggende årsaker. Tidlig identifisering og eventuell riktig behandling kan bidra til at barnet får en sunn utvikling og god bevegelighet. Som alltid bør bekymringer tas opp sammen med fastlege og annet kvalifisert helsepersonell.

Referanser:

1. Tågjenger - NHI.no. (2022, February 1). NHI.no. https://nhi.no/sykdommer/barn/bein-og-ledd/tagjenger

2. Pomarino, D., Emelina, A., Heidrich, J., Rostásy, K., Schirmer, S., Schönfeldt, J. O., Thren, A., Wagner, F., Thren, J. R., & Berger, N. (2023). NGS-Panel Diagnosis developed for the differential diagnosis of idiopathic toe walking and its application for the investigation of possible genetic causes for the GAIT anomaly. Global Medical Genetics, 10(02), 063–071. https://doi.org/10.1055/s-0043-57230

3. Duchennes muskeldystrofi - NHI.no. (2023, July 17). NHI.no. https://nhi.no/sykdommer/barn/arvelige-og-medfodte-tilstander/duchennes-muskeldystrofi

4. Pomarino, D., Llamas, J. R., & Pomarino, A. (2016). Idiopathic toe walking. Foot & Ankle Specialist, 9(5), 417–422. https://doi.org/10.1177/1938640016656780

5. Haynes, K. B., Wimberly, R. L., VanPelt, J. M., Jo, C., Riccio, A. I., & Delgado, M. R. (2018). Toe walking: a neurological perspective after referral from pediatric orthopaedic surgeons. Journal of Pediatric Orthopaedics, 38(3), 152–156. https://doi.org/10.1097/bpo.0000000000001115

6. Camia, M., Sacco, R., Boncoddo, M., Bellomo, F., Cucinotta, F., Ricciardello, A., Turriziani, L., Tomaiuolo, P., Costantini, R. C., D’Amico, R., & Persico, A. M. (2024). Toe walking in children and adolescents with Autism Spectrum Disorder: Relationship with sensory and motor functions,language, cognition, and autism severity. Research in Autism Spectrum Disorders, 117, 102457. https://doi.org/10.1016/j.rasd.2024.102457

7. Leyden, J., Fung, L., & Frick, S. (2019). Autism and toe-walking: Are they related? Trends and treatment patterns between 2005 and 2016. Journal of Children S Orthopaedics, 13(4), 340–345. https://doi.org/10.1302/1863-2548.13.180160

8. Is toe walking a sign of autism? | Advanced Autism Services. (n.d.). https://www.advancedautism.com/post/is-toe-walking-a-sign-of-autism?utm_source=chatgpt.com

9. Metodebok. (2024). https://metodebok.no/index.php?action=topic&item=ruQaikNb

10. Idiopathic toe walking - Gateshead Health. (2024, March 1). Gateshead Health. https://www.gatesheadhealth.nhs.uk/resources/idiopathic-toe-walking/#:~:text=Idiopathic%20%28or%20habitual%29%20toe%20walking%20is%20the%20term,developing%20children%20and%20is%20always%20in%20both%20feet.

11. Toe walking. (2024, October 30). Johns Hopkins Medicine. https://www.hopkinsmedicine.org/health/conditions-and-diseases/toe-walking

Tågange hos barn: Årsaker, konsekvenser og hva foreldre bør vite